DEIZE
Diçionäio italian-zeneise
ereditare
v. tr.
-
ereditâ
[erediˈtaː]
Coniugaçioin
ereditâ
Indicativo
Presente
- mi eredito
- ti t’erediti
- lê o/a l’eredita
- niatri ereditemmo
- viatri ereditæ
- liatri ereditan
Imperfetto
- mi ereditava
- ti t’ereditavi
- lê o/a l’ereditava
- niatri ereditavimo
- viatri ereditavi
- liatri ereditavan
Futuo
- mi ereditiò
- ti t’ereditiæ
- lê o/a l’ereditià
- niatri ereditiemo
- viatri ereditiei
- liatri ereditian
Conzontivo
Presente
- che mi eredite
- che ti t’erediti
- che lê o/a l’eredite
- che niatri ereditemmo
- che viatri ereditæ
- che liatri ereditan
Imperfetto
- che mi ereditesse
- che ti t’ereditesci
- che lê o/a l’ereditesse
- che niatri ereditescimo
- che viatri ereditesci
- che liatri ereditessan
Condiçionale
- mi ereditieiva/ereditiæ
- ti t’ereditiësci
- lê o/a l’ereditieiva/ereditiæ
- niatri ereditiëscimo
- viatri ereditiësci
- liatri ereditieivan/ereditiæn
Imperativo
- eredita ti!
- ereditemmo niatri!
- ereditæ viatri!
Partiçipio passou
- m. s. ereditou
- m. p. ereditæ
- f. s. ereditâ
- f. p. ereditæ
Gerundio
- ereditando